Mandag 5 September 2017
Jeg våknet tidlig på morgenen med smerter i brystet. Det vil si, det var egentlig ikke smerter. Mer et press over brystregionen. Klokken var rundt 04:00 og litt for tidlig til å ta fatt på dagen. La meg bedre til rette i sengen og sovnet til slutt. Våknet igjen i 07:30 tiden uten noe problemer. Etter en dusj, kopp kaffe og frokost. La jeg meg ned på sofaen for å fordøye frokosten.
Dagens gjøremål var å pusse litt opp i gamleboligen sammen med eks’n og klargjøre boligen for salg. Vi hadde avtalt å møtes kl. 09:00
I tiden frem til avreise kom presset i brystet tilbake og jeg vurderte seriøst å ringe til legevakten. (Og det skal det mye til før Arvid gjør)
Vel! Smerter til tross, på vei til gamlehuset det bar. Etter et strøk med maling i stua, gikk jeg ut på trappa for å ta meg en røyk. Presset i brystet var fortsatt tilstede og etter sterkt press fra eks’s ble fastlegen ringt. Det var bare å komme, så fort som mulig. Hun ba meg kjøre forsiktig og i etterkant ser jeg at jeg nok misforsto intensjonene i den advarselen. 🙂 Bikkja og meg inn i lastebilen og av gårde bar det.
Legekontoret
Vel fremme på Lierskogen legesenter ble bilen parkert og jeg gikk inn og meldte meg i resepsjonen. Ble ført direkte inn på et legekontor med beskjed om å blotte brystkassen. Ting skjedde fort. Stikk i fingeren, globoid fortært, nitroglyserinspray under tunga, blodtrykket ble målt og EKG montert. Snart fikk jeg beskjed om at jeg måtte til Drammen sykehus for videre undersøkelser. OK! Hvor på Drammen skal jeg henvende meg? Å nei da! Jeg fikk ikke lov til å kjøre selv, Det skulle bli Taxi eller Ambulanse. Protester med melding om at jeg kunne kjøre selv var nytteløse.
Da ble de hektisk for Hr. Michalsen. Eks’n ble ringt, jeg måtte jo sørge for at Sara (Bikkja) ble hentet og at bilen etter hvert ble flyttet.
I Ambulansen
Mens jeg sto i gangen utenfor legekontoret, kom det en ambulanse med blinkende blålys inn på plassen. De spurte etter en Michalsen og jeg svarte at det var meg, men at de kunne slå av blålyset. For så alvorlig var det ikke. Jeg sa jeg bare skulle inn på legekontoret å gjøre opp for meg, men det kunne jeg bare glemme. Inn i ambulansen med meg, så skulle de ordne opp med legekontoret. Vel inne i ambulansen ble nye EKG kontakter montert og jeg ble koblet til overvåkningssystemet i ambulansen. Mens vi sto der og ventet, kom beskjeden om at vi var omdirigert til Rikshospitalet i Oslo.
Nøkler og bikkje avlevert, ambulansedører lukket og inn mot Riksen det bar. En ting kan jeg si om den turen. Fartsgrensene ble IKKE overholdt. Alt var helt surrealistisk og verre ble det når vi passerte Lysaker og sirenene ble satt på. Jeg tenkte at det var ikke meg som lå der med blålys og sirener på vei til Rikshospitalet. Jeg følte meg jo 100% frisk.
Det ble ikke noe bedre når vi ankom ambulansemottaket på riksen. Der sto det minst 15 personer i hvite og lyseblå frakker som tok tak i båren og småløp inn, bort gangen og inn på et operasjonsrom
Hvem i huleste var det de hadde det så hastverk med? Meg var det ikke, for jeg følte meg 100 % frisk.
Rikshospitalet
Inne på operasjonsrommet ble klærne fjernet av 4 sykepleiere, jeg ble løftet over på benken, blodprøver ble tatt, nye EKG kontakter ble montert, osv. Jeg fleipet og var i godt humør. Da legen kom og skulle sette kontrastvæske i hovedpulsåren, prøvde jeg meg på en fleip om at sykepleierne var snillere enn han, fordi dette gjorde faktisk vondt. Forsto jeg at fleip og humor ikke var innenfor.
Opplevelsen av å se på en stor skjerm, at legen sette et stent i mitt eget hjerte var rart. Når operasjonen var ferdig bar det opp på et fellesrom på hjerte avdelingen. Her var det bare å ta det med ro. Fikk beskjed om at det skulle tas en blodprøve kl. 01:00 om natten.
Kl. ble etter hvert 01:00 og en uerfaren sykepleier kom. Etter 7 stikk i armen fikk hun beskjed om å finne noen som kunne det. Det gjorde hun og blodprøven ble tatt.
Dagen etter ble jeg ført til Drammen sykehus for observasjon. Litt spesielt å ligge i en sykehusseng på Helseekspressen fra Riksen til Drammen.
Etter 4 dager fikk jeg slippe ut fra sykehuset og hjem til ro og avslapping.
Fikk litt hjelp med innkjøp av litt mat og andre remedier. Det ble også et gledelig gjensyn med Sara. 🙂
