Jeg husker før i tiden, da høytider var noe helt spesielt. Familien ble samlet, vi dro på Påsketur, var samlet til lunch på 17 Mai, og vi samlet familien til jul. Alle dagene fra dagen før til andre juledag. Hadde gjerne en familiefest med noen gode venner på Nyttårsaften. Selv på fødselsdager var man samlet til en hyggelig stund med kaker og kaffe. Så blir man skilt, kontakten med familien har blitt mindre, venner har forsvunnet og man sitter der alene for seg selv.
Man, har selvfølgelig kontakt med sine barn, men det blir liksom ikke det samme.
Så kan man selvfølgelig si at man selv er skyld i sine omstendigheter, og ja! Man er nok det, til en viss grad.
Jeg er helt sikkert selv skyld i mye av min skjebne her.
jeg har ikke vert flink til å holde kontakt med mine venner, jeg har latt dem seile sin egen sjø, samtidig som jeg opplevde at all kontakt var opp til meg. Kanskje jeg hadde feil venner, kanskje var jeg ikke så godt likt blant venner som jeg trodde?
Ikke vet jeg, og jeg får sannsynligvis aldri vite det.
Problemet er at det samme har forsåvidt skjedd med familien. Hvorfor vet jeg ikke, jeg er riktignok en atpåkladd og sannsynligvis familiens sorte får.
Men, nok om det. Fakta er at høytider ikke har eller gir samme mening lenger.
Noe som faktisk plager meg litt.
