Blå Tyttebær
I dag ble det i en facebook gruppe lagt ut et bilde av blåbær, med spørsmål om ikke dette var Tyttebær (Tranebær i opprinnelig tekst (google translate)) Hvorav jeg skrev at jo det var blå Tyttebær, også kalt Blåbær. Dette ble godt mottatt av noen og det kom en del likes og smilefjes på kommentaren. Men, et par stykker ble så krenket av denne kommentaren at de mente at jeg burde skamme meg for å håne personer på den måten der.
Nå har det seg slik at jeg har fleipet med dette begrepet siden jeg var med tante og onkel på blåbærtur som 4 åring.
Vi skulle på tur og plukke blå Tyttebær. Har aldri opplevd å ha såret eller krenket noen med det begrepet. Før nå! I 2021 har vi blitt et krenkesamfunn og man skal være svært forsiktig med hva man sier eller skriver på sosiale medier. For noen kan ta seg nær av det og bli krenket.
Gif’s
På bl.a. facebook er det mulig å svare på et innlegg med en såkalt gif. Gjerne et animert bilde av et eller annet. Joda, det kan være artig det, men enkelte bruker disse gif’ene i enhver anledning. En av mine facebookvenner brukte kun en gif på 11 påfølgende morgenmeldinger jeg la ut. Da lurer jeg på om de i det hele tatt kan skrive? Eller har de blitt helt besatt av en eller annen form for billedspråk. Gif språket?
Det kribler i fingrene etter å kommentere slike gif’er, men jeg vet at det bare blir bråk av slikt.
Hvor dum tror folk at man er?
Jeg opplever til stadighet at jeg får helt opplagte svar på helt generelle spørsmål jeg legger ut på sosiale medier.
Mange må tro at jeg er halt dum og tom i hodet. Lurer jeg på noe søker jeg opp problemstillingen via bøker eller på nett aller først. Google er et glimrende verktøy i så måte. Noen av spørsmålene jeg legger ut bærer et aktivt preg av å være for moro. Humor i hverdagen er viktig, men det ser ikke ut som alle skjønner det.
Men, om jeg legger ut en melding om at jeg skal en tur f.eks. Beitostølen, så vet jeg at raskeste rute er E-16 over Fagernes. Jeg trenger ingen til å fortelle meg at det er dumt å kjøre over Golsfjellet, selv om det kanskje hadde vert det enkleste for meg som bor i Tønsberg. Legger jeg ut et bilde av Gressløken min, som vokser i ei stor murebøtte på terrassen. Så er det ingen som trenger å fortelle meg at gressløken trives bedre om den er direkte sådd/plantet i bakken. Det vet jeg, men jeg trives godt med den løsningen jeg har funnet.
Og det er ikke bare jeg som sliter med dette. Jeg ser på sosiale medier at folk svarer på helt andre ting enn det det blir spurt om. Jeg hadde ei her som spurte om telting og 150 m regelen i forhold til telting nær bebodde hus. Hun fikk 10 svar som var relatert til spørsmålet hun stilte også fikk hun 35 advarsler om at hun burde finne seg et annet sted å slå opp teltet. Damen var handicappet og kunne knapt gå.
Hva går det av folk? Hvorfor oppføre seg som slike besserwissere. Det er utrolig irriterende.
Matspalter
Jeg er med i en del matgrupper bl.a. på facebook. Det blir lagt ut mye rart i slike grupper. Men kjære dere om noen synes at tomat med ketchup og sennep på brødskiva er godt, så la dem for helvete synes det da. Andre liker å ha sukker eller salt og pepper på. Men, man trenger da ikke å fortelle det til alle som ikke har samme smak som deg selv.
Så for en tid tilbake en kar som la ut et par bilder av noen loff han hadde bakt. de var pyntet med valmuefrø. Han fikk selvfølgelig en masse likes. Men, han fikk også en del kommentarer som «jeg ville ha pyntet med halekorn havre» og «Fysj, de valmuefrøene kan du ha for deg selv, Jeg spiser ikke sånt» Men, i helvete da. Han spurte da ikke om andres råd. Er sikker på at han dreit i om andre ville ha pyntet med tyttebær eller kokosnøtter. Han hadde bakt, var sannsynligvis stolt av det han hadde fått til og ønsket å dele det med verden rundt seg.
Personlig er jeg som en Noldus å regne på kjøkkenet. Jeg klarer meg og sulter overhodet ikke. Men, jeg bor alene og har et ønske om å lære. Derfor eksperimenterer jeg litt, når jeg får ånden over meg. Husker en gang jeg lagde kanelsnurrer av ferdiglaget pizzadeig. La ut et bilde av det ferdige bakverket, mens det fortsatt lå på stekebrettet. Og sukker/kanelblandingen hadde selvfølgelig rent utover stekebrettet, sannsynligvis fordi jeg hadde brukt for mye smør i blandingen. Men, snurrene smakte fortreffelig og forsvant i løpet av helgen. Kommentarene lot ikke vente på seg. Og du verden så mange som skulle påpeke alle feilene jeg hadde gjort. Det var ikke måte på. Siden har jeg ikke bakt en eneste kanelsnurre. 🙁
Livsstil
Vi alle legger iblant ut bilder og beskrivelser av hva vi gjør og driver med til tider. Noen legger ut bilder av risgrøten de spiser til middag og er fornøyd med det. Andre legger ut bilder av at de er på en eller annen restaurant og nyter en gourmetmiddag med en sikkert dyr og fin vin. Joda, om dette er en foretredelse som skjer en gang i blant, så er det helt greit. Men, mange gir inntrykk av at dette skjer minst 4 ganger i uka. Selv om de er hjemme, så er det alltid med en fin vin eller et eksotisk ølmerke med på bildet. Så flott at de lever et liv i luksus, sus og dus. Jeg unner dem det. Men, er det sannheten de skriver om og viser frem? Eller er det hele en illusjon? Spiller vi et skuespill for oss selv og andre for å se bedre ut i den sosiale verden? Jeg skulle ønske at folk la fra seg skuespillertaktene og viste hvem de virkelig er. Så mye hyggeligere det hadde vert.
Min sykdom
Siden jeg fikk mitt første hjerteinfarkt i 2017 har jeg vert åpen om min sykdom. Jeg har skrevet om mitt sykdomsbilde i noe jeg har kalt Hjertebloggen. Tydeligvis til glede for noen og fortvilelse for andre.
Noen tror at jeg skriver om min sykdom av 2 forskjellige årsaker. 1. For å informere andre om min situasjon. 2. For å få sympati.
Begge årsakene er gale. Jeg skriver om min sykdom, først og fremst for å bearbeide mine egne følelser og tanker. Og det har hjulpet meg vesentlig gjennom den situasjonen jeg har vert i og i den situasjonen jeg nå befinner meg i. En av bivirkningene med å være såpass åpen om sin sykdom er at man også informerer andre om sin situasjon. Sympatien kan dere holde for dere selv. Det finnes ikke synd på meg. I bunn og grunn har jeg selv påført meg de plagene jeg sliter med.
Det får være nok for denne gang.
