Noen tror jeg er dement?

Noen av mine bekjente tror tydeligvis at jeg er idiot, dum, analfabet, amøbe, dement eller det som verre er. Jeg kan med dette avkrefte alle slike mistanker. Mulig jeg er original, lavt utdannet, uheldig, klønete osv. Men, jeg er ved mine fulle fem.

Etter skilsmissen og hjerteinfarktet i september 2017 har jeg valgt å være åpen om min helse og mitt liv. Og det er noe jeg ikke angrer på, selv om jeg tydeligvis burde det. Jeg ønsker ikke å spille skuespill rundt mitt liv. Det blir ikke noe bedre av den grunn, snarere tvert imot. Jeg ser at mange rundt meg gjør nettopp det. Spiller skuespill i sitt eget liv. Later som om livet er mye bedre og mer luksuriøst enn det det faktisk er. Jeg skulle ønske at veldig mange flere kunne være seg selv, tenk så mye bedre det hadde vert for alle parter. Jeg ser også at mange tror de er bedre, klokere og smartere enn kanskje spesielt meg, og noen av dere er sikkert det. Men, jeg tror de oppfører seg slik mot andre også.

Vel, jeg kan ikke prate for andre, men det er denne holdningen som er bakgrunnen for dette innlegget. Når jeg tar en avgjørelse rundt mitt liv er den for det meste veloverveid fra min side. Det at min avgjørelse ikke alltid faller heldig ut, får jeg ta på min kappe. Men, da har jeg vurdert de fleste muligheter og bestemt meg for hva jeg tror er best for meg. Jeg sjekker alltid finn.no, google og andre relevante nettsider før de viktige avgjørelsene tas. Dette gjelder kjøp av bil, møbler, husholdningsartikler, husvære, kjæledyr, planter osv. Det ligger som regel mye filosofisk tankegang rundt. Men, ja det hender jeg tar avgjørelser som kanskje ikke alltid er like heldige. Men, slik er det vel for de fleste her i livet, selv om ikke mange av dere vil innrømme akkurat det.

Hvorfor ønsker jeg å være så åpen om min helse og mitt privatliv? Vel, jeg har ingen ting å skjule og jeg har funnet ut at det å skrive denne bloggen og om alt den inneholder. Gjør meg personlig mentalt sterkere. Det hjelper meg å bearbeide eventuelle problemer i mitt liv, samt å finne løsninger jeg kan leve med.
Jeg har oppdaget at mange tror at jeg gjør dette for å få trøst, omsorg og at jeg vil at folk skal synes synd på meg. Vel, det er det siste jeg vil. Det finnes ikke synd på meg. Stort sett er min situasjon noe jeg selv har forårsaket. Noe jeg også må ta konsekvensen av. Men, jeg gjør det beste ut av den situasjonen jeg er i.

Når jeg skriver her eller f.eks. på facebook er det for å bearbeide mine egne følelser og avgjørelser. Jeg trenger ikke uoppfordrede råd om alt mulig rart. Trenger jeg råd, så ber jeg om dem i full åpenhet.
En annen ting jeg prøver på er å ha en del humor i mine innlegg. Uten humor er ikke livet verdt å leve. Dessverre så er det noen som tror at når jeg vrir en sak i humoristisk retning, så er det fritt frem å vri og vende denne humoren mot meg. Det er det ikke. Jeg tåler humor mot min person, men en del kommentarer kan oppfattes som drittslenging og «»personangrep»» forkledd som humor. Dette er en utbredt trend på internett. Jeg kan forstå det fra helt fremmede mennesker, for de kjenner meg ikke. Men, fra personer som kaller seg mine venner og bekjente, så er det uforståelig for meg og jeg håper at hvis jeg vinkler min humor mot andre på en sjikanerende måte, så har dere vett nok til å si fra. 🙂

Det blir som når jeg for en tid tilbake kritiserte bruken av gif. Kjære dere! Bruk så mye gif dere orker. Det er bare det at når «»Arvid»» kommenterer, så er det ingen vits i å se hva som blir skrevet, for det er bare en gif. som egentlig ikke sier en dritt. Men, for all del. En gang i blant kan en gif være helt på sin plass. Selv om jeg selv ikke helt har sansen. 🙂

Det får være nok for denne gang. Nå er det middagstid. Thaiwok med ris. 🙂

Tillegg 23/9-21

Jeg ser av kommentarer på bl.a. Facebook at noen fortsatt mener at jeg er dum og kanskje dement. Må vurdere om det er verdt å ha de som venner/bekjente på face. 🙂