Da skriver vi snart 2022 og jeg tenkte at et tilbakeblikk på året som har gått kunne være på sin plass.
Året 2021 startet for meg med vissheten om at jeg skulle opereres for Endetarmskreft i løpet av våren.
Ikke visste jeg at det under operasjonen skulle skje store livsendrede ting. Jeg hadde en blodsukkerverdi på 27 og dermed Diabetes 2. Samtidig fikk jeg et kraftig hjerteinfarkt under operasjonen. Ble derfor lagt i kunstig koma til morgenen etter hvor det bar i høy hastighet inn til Rikshospitalet, hvor det ble satt inn 5 stent. Etter en ukes tid fikk jeg et tilbakeslag som endte med en helikoptertur fra SIV (Sykehuset i Vestfold) til Rikshospitalet. Der ble det lagt inn dren som etter hvert tappet 1,5 liter blod fra hjerteposen. Og når jeg da i ettertid har fått vite at 0,5 liter væske i hjerteposen kan være nok til å ta livet av ett menneske så vet jeg jo med meg selv at jeg har vert griseheldig som har vert under kyndig oppsyn på SIV og Riksen.
Det er alltid hyggelig å hilse på noen som har sett døden i kvitøyet
Kardiologisk overlege på Rikshospitalet
Overlegen på Kardiologisk avd. på Riksen sine ord til meg, får plutselig en helt annen betydning. » Det er alltid hyggelig å hilse på noen som har sett døden i kvitøyet «
For meg og min hukommelse, så er ikke dette noe som egentlig har skjedd. Det vil si. Joda! Det har skjedd men det var på langt nær så alvorlig som det høres ut som. Slik er det i hvert fall i min hukommelse. 🙂
Etter i overkant av 2 uker kom jeg hjem fra sykehuset og rehabiliteringen startet. Til å begynne med ble jeg utrolig sliten av bare å gå de 25 meterne fra inngangsdøra og bort til søppeldunken. Hyppige legebesøk hos fastlege og hos SIV preget resten av våren for min del. Men, alt viste seg å være i orden og rehabiliteringen gikk bra. Ble etter hvert friskmeldt og jeg ventet på ny innkallelse fra SIV for å få lagt tarmen tilbake. Men, så blusset pandemien Covid-19 opp igjen. Operasjonssykepleiere ble flyttet til intensivavdelingen og ikke livsnødvendige operasjoner ble satt på vent. Og der er jeg ennå. Håper jeg kommer inn i løpet av våren 2022.
En annen forandring i livet var bekjentskapet med hjemmesykepleien. I begynnelsen kom de hver eneste dag og skiftet posen på magen. I begynnelsen fikk jeg besøk av noen som var hyggelige nok, men som nok trodde at jeg var sykere enn jeg egentlig var. Et par av damene som kom, behandlet meg som om jeg var dement eller noe. I en periode i sommer så var jeg litt skuffet over de, da de ikke klarte å overholde tidspunktet i avtalen vår. Joda! Alle kan bli forsinket, men da var og er avtalen at de skal ringe å si fra. Selv om man var sykmeldt hadde man jo sine gjøremål. Og det å sitte og vente på noen man ikke visste når kom, var dypt irriterende. Men, det kom seg igjen og pr. dato så skifter vi pose annenhver dag. Pga. at jeg jobber, kommer de nå på kvelden. Og det fungerer meget bra. Når tiden er inne fortjener de virkelig en liten oppmerksomhet i form av et stort florogram til kontoret på Revetal som tusen takk for hjelpen. De er uvurdelige etter mitt syn.
Helsa ser ut til å være så bra som den kan bli, alt tatt i betraktning. Hjertelegen på SIV sa under siste kontroll, at om hun ikke hadde visst hva jeg hadde vert igjennom, så hadde hun trodd hun satt og pratet med en 17 åring. Riktignok holder jeg meg ung å vakker, men det kan hende at hun burde hatt noe sterkere briller. 🙂
Nå på slutten av året har jeg også begynt å jobbe igjen. Et vikariat/engasjement som ser ut til å vare ut Januar 2022 i det minste. Det betyr jo at jeg kan legge til ett nytt engasjement på CV’en min. Og vise at jeg i hvert fall er interessert i å jobbe.
Jeg har også heldigvis begynt å bruke naturen igjen. Tønsberg og omegn orienteringsklubb sin turorientering har gitt meg et viktig bidrag til rehabiliteringen. Heldigvis er de fleste tur-O postene her i Tønsberg distriktet i lettgått terreng. Noe som har vert helt supert for en som skal komme seg igjen etter sykdom. Hadde en tur i et av de mer kuperte terrengene her omkring. Hadde planer om en skikkelig langtur. Da var Kvikk-Lunsjen og fjellvettreglene et nyttig hjelpemiddel.
Fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Og på den turen var det ett svært godt råd. Hadde jeg fortsatt etter planen, kan det hende jeg hadde overvintret der ute. 🙂 Så nå venter jeg bare på sommeren slik at skogen og Norges natur kan beskues og brukes igjen. Jada! Jeg vet at naturen kan brukes om vinteren også. Men, i bunn og grunn så hater jeg snø, kulde og vinter.
Dessuten så har jeg en plan om en 7 dagers tur på Hardangervidda sommeren 2023. Alene eller sammen med noen som vil bli med.
Jeg har i løpet av 2021 skaffet meg noen flere forpliktelser. Da Pia, Oda, Kåre og Tom flyttet inn i et stort bur ved siden av sofaen. 4 Undulater som underholder med sine pludringer og kvitter. Til tider såpass kraftig at jeg slenger et teppe over dem for å få de til å holde kjeft en stakket stund. 🙂 Men, de er nå søte også da. God underholdning og godt selskap sammen med bikkja. Sånn er det å være singel og bo alene. 🙂
Har også tatt noen sjelsettende avgjørelser i løpet av året, som forhåpentligvis skal gjennomføres i løpet av 2022/23. Bygge bobil og forhåpentligvis flytte i denne. Men, det er mye som må klaffe for at det skal bli en realitet. Alt er egentlig planlagt. Det som bekymrer meg mest er strømtilførselen på vinterstid. Men, jeg skal nok finne en løsning å det også.
Aller først må tarmen legge inn igjen, slik at jeg igjen kan føle meg hel. Og den operasjonen medfører en del vanskelig rehabiliteringsarbeid fra min side. Jeg må da lære meg å drite på nytt. (Beklager ordbruken) Men, det er sannheten. 🙂
Jeg har også bestemt meg for å besøke og lære mer om historiske steder i Norge. Det viser seg nemlig at Norge har langt flere kulturskatter enn det som står i reisehåndbøkene.
Som da jeg oppdaget Røed Gamle Kirkeplass rett borte i hugget her jeg bor. En gammel kirkegård med gravminner fra 1700 tallet. Et sted hvor man faktisk kan oppleve merkelige energier om man er mottagelig for slikt.
Så får vi se hva 2022 kan bringe av hendelser i en singel fattigmanns liv.
