Det er tirsdag 18-1-2022. Klokken er 21:20 og hjemmesykepleien har nettopp skiftet stomipose. Det nærmer seg tiden for en ny tur til Tønsberg sykehus, denne gangen for å avslutte det som ble påbegynt i Mars 2021. Tarmen skal legges inn igjen. Men, først skal det settes klyster. 250 ml. Klyx skal inn i endetarmen og jeg er alene og med elendig erfaring med denne type legemiddel. Sist jeg prøvde meg på noe lignende gikk det fullstendig skeis. Men, den som intet våger, intet vinner. Jeg gjør klar Klyx-flasken, legger meg ned på baderomsgulvet, smører anus med vaselin, finner endetarmsåpningen og trer klysteret inn. Hva i heiteste gjorde jeg galt sist? Dette gikk jo som smurt, jeg tar tak og klemmer på som anvist av sykepleier på preoperativ og oppdager at det er lettere sagt enn gjort. Etter å ha klemt flasken så flat jeg bare kan, trekker jeg Klyx-flasken ut og oppdager at jeg kun har fått inn halvparten av innholdet. Å i helvete heller, det får holde. Jeg putter ikke den flasken inn en gang til, ikke f**n!… Bruksanvisningen sier nå at jeg skal legge meg over på høyre side og vente i 5 – 20 minutter. Etter 6 minutter ringer telefonen, det er junior som ringer og skal si god natt og lykke til i morgen. Situasjonen tilsier at jeg må avslutte og jeg reiser meg opp fra baderomsgulvet.
Hurtigvirkende middel den der Klyxen altså. Hadde ikke mer enn fått avsluttet samtalen med junior, så er det bare å sette seg ned på potta og la det stå til. Trodde ikke det var mulig å samle så mye dritt i en tilsynelatende «»død»» tarm, men det fosset ut i strie strømmer. Endelig ferdig «trodde jeg». På tide å stige inn i dusjen for den pålagte kveldsdusjen. Nytt sengetøy var allerede skiftet på sengen og jeg så frem til noen timers søvn før morgenstellet. Hadde ikke mer en fått lagt hodet på puta, så starter renovasjonssystemet igjen. Det var bare å ta en rask springmarsj inn på toalettet igjen. Pruut, fjatt, plump. fizz. og det var det. Trodde jeg. Men, så feil kan man ta. Etter 5 tilsvarende økter var klokken blitt 02:00 på natten. Dette blir bra tenkte jeg, jeg får i hvert fall 2 timers sammenhengende søvn før mobilen og vekkerklokka ringer.
Klokken er 04:00 og jeg våkner av at mobilen kimmer. På tide å stå opp. Ny runde med Klyx. Det varte ikke så lenge denne gangen og takk for det. Inn i dusjen med meg, pakke sykehus bag, lage en kopp kaffe og se til at Undulatene har nok mat og drikke for noen dager uten tilsyn. Jeg går nærmest rundt meg selv for å sjekke at alt er i orden og at alle forberedelser er gjort. Endelig kunne jeg sette meg ned å nyte kaffekoppen.
Som tidligere fortalt var pasienttransport utelukket for mitt vedkommende, men min tidligere kollega fra Kongsberg Maritime, Odd Lofstad hadde tilbudt seg å svippe meg ned til sykehuset før han dro på jobb. Så klokken 06:00 presis sto han utenfor.
Reisen hadde begynt!
Tønsberg sykehus Onsdag 19/1-2022
Klokken 06:15 svinger Odd sin SUV super SS rally GT Hardtop Sprint inn foran hovedinngangen på SIV – Tønsberg sykehus og ut stiger en trøtt, glad og spent Hr. Michalsen.
Endelig skal det skje. Tarmen skal inn igjen og unge fremadstormende Michalsen skal endelig bli hel igjen. Det skal bli deilig.
Spent rusler jeg inn på sykehuset og setter kursen mot den nye kirurgiske mottaks avdelingen i første underetasje i bygg H. Vel fremme i resepsjonen måtte jeg lete etter folk. Ikke så rart kanskje i og med at jeg var 40 minutter for tidlig ute, men det kom en hyggelig sykepleier som ba meg sitte ned og vente.
Så da var det bare å finne seg en stol og titte på TV’n som sto på. Nyheter fra NRK. Jaja, litt underholdning var det jo og hva annet kan man egentlig vente seg av et venterom på et sykehus?
Det dukket opp flere pasienter etter hvert. Først en ung kvinne med armen i fatle, så en eldre mann som snytt ut av Flåklypa, deretter en ung kvinne som det var vanskelig å holde blikket unna, og en mann som sikkert var aksjemegler fra de tøffe 80 årene, så kom det en dame som kanskje hadde sett sine bedre dager, og til slutt en kvinne i rullestol.
Alle pent tatt imot med beskjed om å sette seg ned og vente til de ble ropt opp.
Klokken er 07:08 og en sykepleier av Svensk opprinnelse dukker opp i døren. Andersen kan du bli med meg? Mannen fra Flåklypa reiser seg, tar med seg bagen sin og går, kommer kjapt tilbake og setter fra seg sin bagasje. Han skulle bare ta en blodprøve. En ny sykepleier dukker opp Berg-Hansen kan du bli med meg for en blodprøve? Damen med armen i fatle forsvinner ut døren. Den svenske sykepleieren dukker opp igjen. Hornquist, kan du bli med meg? Du har allerede tatt blodprøve ser jeg. Aksjemegleren fra 80 tallet blir med inn i en annen del av mottakssenteret og blir borte. Så dukker det opp en ny sykepleier 1,40 høy, godt over middelalderen og med hornbriller. Som snytt ut av en eldre skrekkfilm. Michalsen roper hun ut, kan du bli med meg for en blodprøve? Lydig som jeg kan være, reiser jeg meg og blir med henne. Grøss og gru! Men, jeg fant fort ut at damen var svært så hyggelig. Blodprøven ble tatt uten at jeg en gang merket det. Tilbake på venterommet. Det hadde dukket opp et par nye pasienter. og en etter en forsvant de ut til naborommet. Svensken dukket opp igjen og lurte på hvem Mikkelsen var? Kanskje du mener Michalsen? sa jeg. Og det gjorde hun selvfølgelig. Hei, jag heter Anne Maria och skal hjelpa dig med forberedelsene.
Jeg ble vist inn i naborommet og henvist til en seng. Der fikk jeg utdelt noen blå plastsokker, en sykehuskittel, morgenkåpe og sykehusenes fantastiske truse. Med beskjed om å kle av meg, ta på meg de tildelte sokker, truse og kittel og legge meg i sengen. Etter en kort stund dukket det opp en ung mørkhåret kvinne i grønn sykehusfrakk og ba meg bli med henne inn på et lite kontor.
Der fortalte hun meg at hun het Monica og at hun var min kirurg. Og pga. min seneste sykehistorie hadde de tilkalt en hjertekirurg som skulle bistå under operasjonen. Hun fortalte også at de hadde om nødvendig telefonkontakt med Rikshospitalet. Men, hun mente at de hadde tatt alle forholdsregler og at mine prøver tilsa at dette skulle gå greit og at jeg var i gode hender. Operasjonen var planlagt til klokken 11:00.
Jaja, tenkte jeg. Da ble det jo noen timer å ligge i sengen. Kanskje jeg kunne få meg litt etterlengtet søvn? Og igjen! Så feil kan man ta. Min svenske sykepleier kom inn i mitt avlukke og skulle måle blodsukkeret. som viste seg å ligge på 4,9 og det var alt for lite før operasjonen, så da var det inn med 500 ml. sukkervann intravenøst, ny måling som viste godkjente 7,1.
Da kan du bare slappe av litt, så kommer jeg og henter deg når alt er klart sa Anne Maria. 🙂 «»Løgner»» 🙂
Klokken var ikke mer enn 09:45 så dukket det opp ei lita snelle av asiatisk opprinnelse som fortalte meg at hun var min sjåfør opp til operasjonsstuen.
Jeg spurte om hun hadde førerkort for seng og hun var med på spøken tvert og repliserte at hun hadde kompetansebevis for jekketralle og at hun håpet at det gikk bra.
Turen opp til Operasjonsstuene gikk bra og jeg fikk meg noen flashbacks fra sist jeg var der. Men, jeg klarte å vri de ut av hjernebarken og tenke fremover.
Etter en kort stund dukket det opp 2 sykepleiere som skulle følge meg inn på operasjonsstue nr. 9.
Hun som het Bente (mener jeg å huske) spurte om jeg kunne gå? Hvorpå jeg repliserte at det var tarmen og ikke beina det var noe galt med. Hun så på meg med er sjelmsk smil og spurte om jeg kunne følge etter henne til sal 9. Og det kunne jeg jo. 😉
Vel inne på sal 9 kom det igjen noen flashbacks som jeg kjapt ristet av meg da jeg fikk beskjed om å legge meg på operasjonsbordet. Et par anestesisykepleiere begynte å svirre rundt meg, de rigget seg til, dro meg i armen og la alt til rette for å sette de nødvendige venefloner som skulle til. Hele 3 i tallet. Nå kommer det et lite stikk sa hun ene. Ikke vet jeg hva hun mente med lite? Det gjorde vont som fy!….
Jeg repliserte at jeg trodde at sadisme og/eller tortur var ett av fagene i anestesiutdanningen og de var hjertens enige med meg og var med på spøken. De fortalte at de hadde strøket i sadisme men, hadde fått en sekser i tortur. Så alt lå til rette for mer hygge når veneflon nr. 2 og 3 skulle settes. 🙂
Alt i alt så gikk det bra, men sånne arterievenefloner er noe sinnsykt vondt å sette.
Deretter fikk jeg en maske over munn og nese med beskjed om at det var litt ekstra oksygen for å øke blodsirkulasjonen før operasjonen. Men, de lurte ikke meg, jeg hadde vert med på dette før og visste at nå var det på tide å sovne. Jeg skimtet så vidt at en sykepleier nærmet seg med en barberhøvel i hånden. Jeg tror jag klarte å lire av meg en liten latter før jeg sovnet. 🙂
Oppvåkningen
Døsig åpnet jeg øynene og det første jeg så var at klokken var 11:55. samt sykepleiere som vandret rolig i korridoren. Jeg husker jeg tenkte at dette hadde gått bra. Sist jeg våknet etter narkose, så jeg rett på en kar som fortalte meg at han var Vestfolds raskeste sjåfør og at han skulle bringe meg til Rikshospitalet og da var det allerede gått ett døgn siden jeg sovnet av oksygenmasken. 🙂
En hyggelig sykepleier i midten av 40 årene så inn til meg og spurte om hvordan formen var. Og jeg kunne jo ikke si noe annet enn at jeg følte meg bra. Fikk summet meg litt å tok hånden forsiktig over magen. Der var det kun en stor/liten plasterlapp. Stomiposen var borte. 🙂 JEG VAR HEL IGJEN Tankene begynte å surre rundt sommer, sol, nakne strender og badeliv uten å måtte tenke på stomiposen og omgivelsene rundt meg. Drømmen ble raskt revet vekk da sykepleieren spurte om jeg hadde hatt kateter under operasjonen og om jeg måtte tisse. Jeg svarte som sant var at jeg ikke ante om jag hadde hatt kateter under operasjonen og at jeg ikke hadde noen umiddelbar tissetrang. Men, dette var viktig for dem så jeg ble trillet bort til nærmeste toalett for å prøve å få tisset. Oppstandelsen var stor da jeg skulle ut av sengen og inn på toalettet. Plutselig sto det 3 sykepleiere rundt meg som skulle støtte meg ut av sengen og inn på toalettet. Og overraskelsen var desto større når jeg proklamerte at jeg var i fin form og kunne klare meg selv.
Men å tisse fikk jeg ikke til, så da ble det blæreskanning med det resultat at det var hele 786 ml. urin i blæra. Det var bare en ting å gjøre før jeg ble sendt ned til sengeposten. Og det var en runde med engangskateter. Det gikk bra og resultatet var på 0 ml. Blæra var tom og ned på sengeposten bar det.
Sengeposten
Gastrokirurgisk sengepost var flyttet fra gamle 2C til nye E4 og min lille asiatiske venn med kompetansebevis for jekketralle dukket opp igjen. Like bli som sist, men litt mer stresset. Jeg var siste turen hennes før hun skulle gå av vakt og hun var litt på overtid. Vi surfet gjennom gangene og jeg spurte om hun hadde snakket med Petter Solberg siden sist. Hun flirte og takket for tipset og sa at hun skulle sende han en e-post med spørsmål om et lynkurs.
Jeg ble trillet inn på rom E126. Ett stort flott enmannsrom med stort vindu med utsikt til Presterødbakken. Etter en liten stund kom det inn en sykepleier og fortalte meg at jeg ikke fikk middag den dagen, men at jeg kunne forsyne meg med suppe og eventuelt litt loff med, f.eks. kokt skinke. Skulle være forsiktig den første dagen etter operasjonen. Og det var egentlig greit. Jeg var sulten, men matlysten var ikke helt på topp. Jeg ruslet opp til kjøkkenet etter hvert og fikk i meg en skål med aspargessuppe uten asparges og ei loffskive med kokt skinke som anbefalt.
Resten av kvelden gikk med til blodprøver, måling av blodtrykk m.m. og selvfølgelig tissetrening med påfølgende blære skanninger. Onsdag ble til Torsdag, nye blodprøver ble tatt, blodsukkermålinger, blodtrykk m.m. ble målt. Og selvfølgelig min evne til å tisse. Men, mister urinrør var stadig vekk i det vrange hjørnet. Etter hvert fikk jeg til å tisse men, jeg hadde alt for mye resturin i blæra og de truet med å legge inn et permanent kateter, Noe jeg på det sterkeste motsatte meg. Jeg har nemlig friskt i minne de 2 ukene jeg gikk med kateter her hjemme sist. Det var et sant helvette og noe jeg ikke under noen omstendigheter ønsker å oppleve igjen.
Vi fikk en liten diskusjon rundt dette og påstanden som helt sikkert er riktig var at det kan være farlig å gå rundt med for mye resturin i blæra. Men, som jeg sa. Jeg kjenner kroppen min best og vet at dette ordner seg, bare jeg får muligheten og med litt trening. Torsdag kveld fikk jeg uttalt det glade budskap at etter siste skanning hadde jeg kun 25 ml. resturin igjen. Dette ble godtatt og faren for permanent kateter var eliminert. Nå gjensto det bare å få det andre renovasjonssystemet til å virke. På legevisitten Fredag ettermiddag fikk jeg beskjed om at alle prøver var tipp topp og at min hjemtur nå var avhengig av at jeg fikk hovedkloakken til å virke. Og fredag kveld kom kloakkrøret med sin første leveranse. Og som jeg da skrev på face.
Hadde aldri trodd jeg skulle bli så glad for å drite.
Postet på face 21 januar 2022 kl. 18:44
Sov dårlig den natten. Kanskje ikke så rart når man er vant med å legge seg i 11 tiden på kvelden og stå opp i 5-6 tiden på morgenen. med en forholdsvis aktiv dag i mellom. På sykehuset skjer det jo i bunn og grunn svært lite Og mellom kl. 20:00 om kvelden og 09:00 på morgenen så er det jo tyst som i graven på sykehuset. Og i mellomtiden så ligger man jo der og venter på legevisitt, sykepleiere som kommer inn for å måle ditt og måle datt og ingen ting annet.
Det er sjelden det er noe action på en sengepost. 🙂 Høydepunktene dreier seg mest rundt middagsserveringen.
Lørdag og hjemreise
Lørdag morgen og legevisitten kommer i 11 tiden. Og da med den hyggelige beskjeden om at jeg var klar for å reise hjem. Ble spurt om jeg hadde noen spørsmål og det hadde jeg jo. Måtte ha en sykemelding og transport hjem. Sykemeldingen var ikke noe problem men transport hjem var mer usikkert. Det beste var om jeg fikk noen til å hente meg. Jeg forklarte at jeg bodde alene og at nærmeste familiemedlem bodde i området Drammen, Lier, Asker. Og at jeg helst ikke ville plage naboer og tilfeldig bekjente på en lørdag ettermiddag.
OK! De skulle se hva de kunne gjøre.
Etter en times tid kom sykepleieren tilbake med sykemeldingen (På papir)???? og med beskjed om at damen som kunne bestille pasienttransport var opptatt og at hun skulle få ordnet det så fort som mulig.
Det varte og det rakk og jeg bestemte meg for å hente meg en kopp kaffe. Da traff jeg igjen på denne sykepleieren som var en dame i 50 årene av østeuropeisk opprinnelse med et forståelig men gebrokkent norsk språk. Hun forklarte ennå en gang at Damen som kunne bestille pasienttransport fortsatt var opptatt.
Jeg spurte om det på hele Tønsberg sykehus kun var en dame som kunne bestille pasienttransport? Og fikk til svar at det kom flere kl. 14:30 så jeg måtte nok vente til da.
Klokken ble 14:30, 14:40 og 14:50 uten at noe skjedde. Da kom hun tilbake og fortalte at de ikke kunne bestille pasienttransport, men at de skulle se på en løsning.
jeg kjente at både humør og temperaturen hos hr. Michalsen nærmet seg bristepunktet. Og jeg bestemte meg for å gi f***n Tok tak i sakene mine for å gå ned i resepsjonen og bestille meg en taxi på egenhånd for deretter å kreve beløpet tilbake i ettertid. På vei ut døren møter jeg en ung sykepleier som fortalte meg at hun skulle følge meg ned til resepsjonen og at det var bestilt bil til meg som skulle komme kl. 15:30
Jeg takket for det og forklarte at jeg klarte å gå til resepsjonen på egenhånd. Da jeg gikk forbi kontoret deres hørte jeg mitt navn bli nevnt og at den unge sykepleieren fikk tilsnakk for ikke å følge meg ned. Men, da tok jeg henne i forsvar og fortalte at jeg var såpass oppegående at jeg fant veien selv og at de sikkert hadde andre og mer viktige oppgaver å gjøre.
I resepsjonen henvendte jeg meg til vakta, som fortalte at det var bare å sette seg ned å vente. Snart kom det en vekter som spurte meg og en annen om det gikk bra om hva vi ventet på. Vi begge var nokså fortvilet over situasjonen og han fortalte oss at datasystemet på pasienttransport hadde vert nede hele dagen og at det var mange sure miner rundt omkring.
Da slår det meg! Hvorfor i helvette kunne ikke avdelingen fortelle oss det? Hvorfor skulle de forklare at det kun var noen få som hadde tilgang til systemet og at disse ikke var på jobb denne dagen? Hadde det ikke vert bedre å sagt det som det var at systemet hadde knela og at de hadde store problemer? Grrrrrr!
Vel! Taxien kom og herr Pedersen og jeg skulle samkjøres til hhv Horten og Undrumsdal. Vel hjemme skulle jeg betale egenandelen, men den kunne ikke sjåføren ta imot, pga. feil på datasystemet til pasienttransport. Så da kommer det vel ei regning i posten på det etter hvert.
Endelig hjemme
Endelig var jeg hjemme. Etter å ha roet meg ned og sett til at Undulatene hadde det bra kom sulten kastende på meg. Men, her i huset var det jo ikke noe mat jeg kunne bruke. Det visste jeg jo og planen var å be Huseier om en tjeneste med å ta en tur i butikken for meg. Men, de var tydeligvis ikke hjemme og siden jeg følte meg frisk og fin i farta, så tenkte jeg at jeg kunne ta meg en liten kjøretur bort til Kiwi Barkåker for å handle noen små remedier.
Som tenkt, så gjort. Jeg kom ikke langt bort på sletta her før angeren steg til uante høyder. Fru tarm hadde nemlig bestemt seg for å starte sitt opprør. Jo nærmere butikken jeg kom, jo mer sikker ble jeg på at dette ble bomtur. Kan jo ikke gå inn i en butikk med buksa drit full av kloakk. Men, det viste seg at det kun var et forvarsel og et ukontrollert gassutslipp. Loff og pålegg ble kjøpt inn samt ei pakke grillpølser som skulle bli dagens middag. På tur hjem fortsatte fru tarm med sine gassutslipp og jeg kjente at sulten steg til nye høyder.
Vel hjemme igjen ble første stopp toalettet, men alt så bra ut. Gassen hadde sluppet unna uten å sette spor.
Fornøyd legger jeg grillpølsene inn i microen for oppvarming. Orket ikke noe mer avansert akkurat da.
Setter meg fornøyd til ved dataen i stua, sammen med Farris flaska og en liten porsjon microvarmede grillpølser.
Det skulle ikke mer enn 2 grillpølser til før Fru tarm sa i fra at dette var alt for stram kost for en utrent frøken. Og dermed ble kvelden i går tilbrakt løpende mellom sofaen og toalettet.
Den tabben gjør jeg ikke en gang til. 🙂 Så i dag ble det loff med servelat og mild rekesalat fil frokost.
Oppdateringer kommer helt sikkert. 🙂