Vi skriver den 10 Mars 2022 og jeg sitter her og mimrer for meg selv. Tenker spesielt på hva som egentlig skjedde på denne dagen for ett år siden.
Hva husker jeg?
For å få en sammenheng i historien må jeg kort gå tilbake til den 3/3-2021. Jeg ble lagt inn på Tønsberg sykehus (Heretter kalt SIV) for en Endetarmsoperasjon, da det var blitt påvist kreftsvulst i endetarmen. Alt skulle gå så bra og det var ingen ting å være redd for.
Under operasjonen oppdaget de et blodsukker på 27 (bør ligge på 4-7) Samtidig fikk jeg ett kraftig hjerteinfarkt.
Dette ble ordnet ved at jeg ble kjørt til Rikshospitalet og det det ble satt inn 5 stent.
Tilbake på SIV ble ikke formen noe bedre, jeg beholdt ikke maten jeg fikk i meg, hadde problemer med å gå og måtte bruke en prekestol for å ta meg fremover. Natt til den 10/3 begynte jeg å få hetetokter og det var såpass ille at jeg til slutt la meg på en benk ute i gangen for å føle den kalde luften fra resepsjonsområdet.
Da jeg ble oppdaget av noen sykepleiere ble det fart i sakene. Ble lagt i en seng og fraktet til hjertekirurgisk avd. ved SIV. Det ble tatt EKG, blodprøver, blodtrykk og en form for ultralyd/røntgen av hjertet. Jeg husker at det svermet med leger og sykepleiere rundt meg. Hva som skulle skje var høyst usikkert, helt til at jeg fikk beskjed om at det om 10 minutter ville stå et helikopter klart til å frakte meg inn til Riksen. Jeg husker jeg ble meget forundret over at jeg skulle fraktes i et ambulansehelikopter og fikk til svar at det ikke var ambulanser å oppdrive for øyeblikket. (Tullinger 🙂 De kunne godt fortalt meg sannheten om at det hastet.)
Husker samtidig at jeg fikk telefoner fra både broder og eks. og at alt egentlig sto på hodet rundt meg.
Har vel i ettertid blitt fortalt at informasjonen til mine pårørende var under enhver kritikk, men om det har jeg ingen kunnskap.
Til Riksen
Så var det på båre ut til og inn i ett ventende ambulansehelikopter. Må si at den turen var oppskrytt. Fikk øretelefoner med beroligende musikk og det eneste jeg så foruten innsiden av helikopteret var blå himmel og en rotor som surret rundt i høy hastighet.☺️
Vel inne på Riksen ble det oppstyr. Leger og sykepleiere svinset rundt. Noe skulle sette veneflon i hovedpulsåren og andre skulle sette venefloner i andre årer. En for bedøvelse, en for næring og en for andre nødvendige ting. Blodprøver ble tatt, EKG ble montert, samtidig som noen prøvde å prate til meg.
Jeg husker at jeg skled lenger og lenger unna virkeligheten. Jeg tror jeg sovnet og jeg husker at jeg så mamma langt der borte. Akkurat som hun sto der i beredskap i tilfelle noe skulle skje.
Jeg ble vekket av at en kirurg ristet i meg og fortalte at de hadde satt inn et dren i hjertet og at de håpet at det skulle hjelpe. Hvis ikke så måtte de fysisk inn og ta en åpen hjerteoperasjon.
Jeg ble fraktet til Kardiologisk overvåkning og plasser på ett eget rom på barneavdelingen.
(Sikkert fordi jeg har ett slikt ungt og barnslig ytre.) 🤣
Her fikk jeg personlig overvåkning i 24 timer. Det satt en sykepleier i rommet konstant for å passe på at ingen ting skjedde med meg. Samtidig ble drenet overvåket og sluttresultatet var at de hadde tappet 1,2 liter blod/væske fra hjerteposen. Og når jeg i ettertid har fått vite at 0,5 liter væskeansamling i hjerteposen er nok til å ta livet av en mann, så vet jeg jo at det var nære på.
Dagen etter spurte pleieren meg om det var greit at hun forlot meg for å gå på toalettet. Hun kunne få noen til å avløse henne, men hun følte at jeg var i såpass form at jeg kunne klare meg noen minutter uten overvåkning. Og jeg var helt enig med henne.
Sykehusklovnene
Imens hun var på toalettet kom Sykehusklovnene på besøk til de 5-6 barna som lå på barneavdelingen. Og jeg husker at skuffelsen var enorm, da de ikke besøkte meg. Det hadde faktisk vert skikkelig hyggelig i den situasjonen jeg var.
Men, jeg måtte nøye meg med å høre latteren og fryden til de barna som var på barneavdelingen.
Jeg husker jeg humret en del for meg selv på min egen reaksjon.
En mann på 60 som blir snurt fordi han ikke fikk besøk av sykehusklovnene. 🤣
Resten er i og for seg historie som ikke skal repeteres her og nå.
Bare en liten strofe fra en samtale jeg hadde med kirurgen i ettertid og som har brent seg fast i minnet mitt.
Det er alltid hyggelig å prate med en som har sett døden i kvitøyet
Kirurgen på Rikshospitalet den 12/3-2021
Og slikt setter seg på minnet hos en gammel mann.
Og akkurat nå lurer jeg på hvor lenge jeg skal mimre over dette.
Jeg har det pr. dato så bra som jeg kan ha det. Noen følgeskader etter hva jeg har vert igjennom er det jo.
Magen ser ut som et kraterkart over månen, men hva gjør vel det? Jeg er jo ikke akkurat av den typen som legger meg ned i en solseng til utstilling for alle og enhver. 🤣
Kondisen er på et lavmål, men det kan gjøres noe med.
Renovasjonssystemet er i ulage, men det ordnes sakte men sikkert og blir bedre dag for dag.
Jeg tror jeg kan se fremtiden lyst i møte og gleder meg til fortsettelsen.
