Gunn Helen Opsahl f, Michalsen
F. 27 Juni 1953 D. 27 Oktober 2022
I dag tidlig klokken 04:35 ringer telefonen. Jeg ser hvem som ringer og vet med en eneste gang at dette er telefonen som var forventet, men som jeg ikke ønsket å få.
* Hei Onkel, ringer bare for å si at din søster sovnet stille inn ti over fire i natt.
Joda Gunn har vert syk lenge og nå på det siste har vi alle forstått hvilken vei det ville gå. Vi har vel alle håpet i det lengste, selv om vi innerst inne har visst at det bare var et tidsspørsmål. Så telefonen var både forventet og ønsket. Det var bare det at beskjeden den inneholdt egentlig var uønsket.
Hvordan i all verden skal jeg skrive en slags personlig Nekrolog for min søster?
Vel jeg skal forsøke så godt jeg kan.
Gunn var 8 år eldre enn meg og de første reelle minnene jeg har av oss stammer vel fra da vi bodde på Askerjordet. Men, de minnene er svake. Gode minner, men svake og ikke noe jeg skal begi meg ut på å gjenfortelle her.
Det første minnet jeg husker godt stammer fra etter at Gunn hadde fått førerkort. Det må ha vert i 1968-69 en gang kanskje senere. Hun lånte bilen til vår far. En gullbrun Opel Ascona stv. Vi kjørte i bakkene på Gamle Drammensveien mellom Liahagan og Lierskogen grense. Der er det noen opp og nedoverbakke som kiler godt i magen om man tøyer fartsgrensene en del. Noe min søster gjorde. På toppen av siste bakke fikk vi trøbbel og havnet ut på et jorde med stø kurs mot et stort grantre. Gunn skrek, jeg hylte, men Bjørn (en ansatt på bensinstasjonen og senere kamerat av meg) holdt hodet kaldt og hogg tak i håndbrekket og bilen stoppet en 3-4 meter fra grana. Det ble en rolig tur ned til Asker igjen med store formaninger om at vi ikke måtte si noe til pappa. Gunn fortet seg med å vaske bilen med begrunnelse at vi hadde kjørt på noen skikkelige kuruker på veien.
Neste gode minne jeg har stammer fra et Julebord min far arrangerte for ansatte på Asker Bensinstasjon. Vi bodde i Huldreveien på Borgen og det må ha vert i 1971/72. Gunn var forelsket i en av de ansatt på bensinstasjonen og ba meg om å være kirsten giftekniv og fortelle Vidar at søstera mi var hodestups forelsket i han. Det må ha virket for senere giftet de seg og har vert gift i snart 50 år.
Et senere minne jeg husker godt er fra en begravelse. Jeg husker ikke hvem sin begravelse men, jeg husker at vi tre broderen, søsteren og jeg satt etter hverandre på rad og rekke med Gunn i midten. Og i begravelser skal man jo synge. John og jeg sang av full hals og Gunn satt i midten og visste ikke om hun skulle le eller gråte. Konklusjonen må jo være at John og jeg har fantastiske sangstemmer (eller ikke).
Senere opplevelser har ikke festet seg så godt at de er verdt å nevne her. Men, de består av mest gode minner, selvfølgelig også noen mindre gode. Vi var jo som søsken flest.
Men, Gunn hadde et favorittuttrykk når vi snakket sammen og det var at vi stadig ble yngre og yngre og penere og penere.
Vi snakket relativt ofte om alderdommen og at vi begge ønsket å bli stygg-gamle. Vel Gunn, det ble det dessverre ikke noe av. Hva skjedde egentlig? Det får vi kanskje aldri vite. Men, du skal vite at du blir savnet, selv om kontakten oss imellom ikke var den tetteste. Sammen med din nærmeste familie skal vi sørge for at du får et verdig minne.
8/11-2022
Bisettelsen har funnet sted
I dag klokken 12 ringte klokkene i Asker kapell for min søster GUNN HELEN OPSAHL f, Michalsen
Vi kom inn i kapellet og så en hvit og flott pyntet kiste og følelsene begynte å gå på høykant. Litt småprat før vi satte oss stille ned, fikk sett litt på programmet og tenkte at dette kom til å bli langvarig, trist og til dels kjedelig.
Men, så feil kan man altså ta. En flink og tydelig prest, vakker tale fra barn og barnebarn, rolige og vakre sanger, med bl.a. solosang fra Sander, ett av barnebarna hennes. Det hele avsluttes med rose-nedleggelse fra oss nærmeste.
Etter selve seremonien ble det gravferdskaffe på Askertun med hyggelige samtaler og gode minner.
Jeg synes dette var en minneverdig og faktisk hyggelig bisettelse og minnestund.
