Ny tur står for døren og bilen er klappet og klar. Denne gangen har jeg sett for meg Strømsoddbygda, Vassfaret og Haglebu.
Transport etappen går fra Våle via Eidsfoss (Bildet), Vestfossen, Hokksund, Krøderen og til Sokna.
På Sokna blir det et raskt stopp for å fylle Diesel samt en kjapp tur innom den lokale Kiwi butikken.
Strømsoddbygda har tidligere kun vert et veiskilt langs veien til Gol og Hardangervidda. Men her en dag oppdaget jeg at man kan kjøre her for å komme til Hedalen. Helt sikkert ikke den raskeste eller korteste veien men, er man på tur, så er man på tur.
Man tar altså av fra Rv 7 og opp mot Strømsoddbygda her i Sokna. Man kommer først gjennom et boligfelt før man havner i lett, åpen skog. Her treffer man på en rekke rasteplass turister som griller, har lunsj eller andre spennende gjøremål. Etter hvert havner man i Strømsoddbygda som ikke er noe annet en noen rekker med hus på begge sider av veien.
Deretter havner man over på en humpete grusvei som delvis er asfaltert. Dette partiet kalles Vidalen. Og du verden for en idyllisk veistrekning dett var.
Man følger veien langs den grunne og klare Strømsoddelva og denne grunne og klare elva sammen med omgivelsene gjør Vidalen til noe av det mest idylliske jeg har sett i Norge.
Man følger elva forbi Frisvannet opp til Buvannet. Her kan man også ta av til Gulsvik. Men, jeg fortsette til høyre mot Hedalen.
Og her kommer man inn på en skogsbilvei som til tider må ansees som en krøttersti. Har man en bil med lav bakkeklaring anbefales det å kjøre om Hallingby og Begna for å komme seg til Hedalen.
På skiltet sto det 17 km og jeg tenkte at det kunne jo bli spennende. 17 km med max toppfart på 30 km/t.
Ja,ja! Man er da på tur for svarte.
Først traff jeg på en Traktor med tømmerhenger. Men, med et hjul i grøfta og tunga rett i munnen så gikk jo det greit. Deretter 2 søte damer i en Subaru Forrester. Ble stopp i ei sidelomme med løssand. Spant meg ut av det og kjørte forsiktig videre til vi støtte på en liten flokk med Sauer på beite. (Bildet)
Da jeg stoppet for å ta dette bildet ble de sure på meg. 😂
De snudde og gikk til angrep på bilen. Kan fortsatt se fotavrykk etter søya på panseret. Sara satte i et Voff rett i øret mitt og jeg fant ut at her var det bare å komme seg vekk.
Videre gikk ferden på en heller elendig vei, som varierte mellom vanlig skogsbilvei, sandtak, traktorsti og smal anleggsvei.
Men, turen langs Storrustefjell bar preg av spennende natur hvor både Sau, Elg, og Grevling kom til syne. Dype kløfter og tett skog.
Til slutt havnet vi på Hedalsveien og fartet forbi Hedalen med Stavkirken og greier. Er jo ikke rare bygda det heller. Men de hadde både bensinstasjon og butikk der.
Veien gjennom Vassfaret er bomvei og 100.- kr. måtte betales i tillegg til de 85.- jag måtte ut med for å kjøre på krøtterstien. Etter hvert kom jeg frem til dagens bestemmelsessted. El liten rasteplass ved Buvatnet.
Rigget til bilen slik at den sto nogelunde i vater og Sara ble lykkelig for endelig å kunne ferdes tilnærmet fritt. (Lang løpeline)
Etter litt rekonosering i nærmiljøet ble primusen hentet frem.
Kaffe ble brygget og noen pølser ble stekt til middag.
Var en deilig følelse av å være på tur og nyte fjellets friske luft. Kjenne myggen stikke og føle at maueren biter deg i leggen etter å ha kjempet seg opp over sko og strømper.
Rett og slett en nytelse det er lenge siden jeg har opplevd.
Så slår kroppen seg vrang
Etter et par timer med blund på øyet våkner jeg av at naturen kaller. Pottaportien ble funnet frem og naturprosessen gikk sin gang. Eneste problemet med pottaportien er størrelsen og skyllemekanismen. Men, man får da gjort sitt.
Litt søvn nå, så blir alt bra var tanken da. Men naturkreftene ville det annerledes og etter ca. 20 min var det på han igjen. F*#4 tenkte jeg og fryktet at ting bare ville eskalere.
Så da bestemte jeg meg i samråd med Sara, at det bare var å sette nesa hjemover igjen.
Med motoren i gang, fjernlysene på og et tilsynelatende rolig indre satte vi nesa mot Nesbyen. Vakker fjellskog ble passert i grålysningen. Plutselig begynner telefonen å pipe og ule og pipe på nytt.
Helt tydelig at jeg atter engang var kommet til et område med nett tilgang. Så vel nede i Nesbyen ble det et lite stopp for å se om det var noen viktige meldinger. Stort sett reklame, noen nattameldinger og ikke minst en nattamelding fra Daniel. 🥰
Så var det ut på Rv 7 mot Bromma. Skulle jeg kjøre over Haglebu som planlagt eller følge sjuern videre til Hønefoss?
Nja! kroppen virket rolig og da holder man seg til opprinnelig plan. Opp bakkene mot Haglebu, Eggedal og Sigdal bar det.
Og oppover mot fjellheimen varslet kroppen at det var på tide med en liten stopp igjen
Og med Berghammeren (se Bildet) i det fjerne oppdaget Herr Michalsen et WC skilt langs veien. Gleden var til å ta og føle på. En «koselig» rasteplass med noen benker og et toalettbu. Jeg åpnet opp døren og så om jeg fant en lysbryter, men den gang ei. Tilbake til bilen for å finne lys. kanskje kjekt å ta med papir i samme slengen. Fant et dosete og en dass man kunne føle ekkoet i. Men, stedet var rent om enn noe luftig.
Det viktigste var at tarmen fikk tømt seg og at kroppen følte seg vel etterpå.
Sara fikk også lov til å tømme seg og snuse inn noen nye dufter.
Well done. Og ut på veien igjen bar det.
Haglebufjellet er egentlig bare et digert hyttefelt med et par turistheimer og helårscampingplasser innimellom. Man får liksom ikke villmarksfølelsen av å kjøre over Haglebu.
Nedover dalføret og gjennom Eggedal, Prestfoss og Sigdal bar det. Alene på veien og onkel trøttesen kom sigende. Da hjelper det med vinduene på vidt gap og litt gammel kaffe i kruset.
Ole Lukkøye ble ristet av og fasinerende Åmot kom til syne. Gamle Åmot eller kanskje det heter Kongsfoss? Vel stedet er egentlig et koselig og fasinerende sted der det er bygget langs Storelva og med 360 graders brua på den andre siden av elven opp mot nye Åmot.
Våle ble siste stopp denne gangen også. Deilig å komme seg hjem, få sitte på ekte porselen og la naturen gå sin gang
Ettertanker.
Etter et par timers søvn på morgenkvisten. Sitter jeg her i stua og tenker.
Nå har jeg vert på 2 turer med samme resultat. Tarmsystemet har slått seg vrang og turene har måttet bli avbrutt. Første gang verre enn andre.
Kanskje jeg bør lempe litt på ambisjonene og kun legge ut på dagsturer med de muligheter bilen bringer, eller ligger det hele som en psykisk sperre i hodet til far? Det får jeg kanskje aldri svar på.
Men nye turer planlegges, så får vi se hva som blir ut av det.
Takk for oppmerksomheten.
Sjalabais til neste gang